Verkstedkompaniet i Libanon, side 2 (Halvard Didriksen, kompanisjef, oberstløytnant)
| side 3 | side 1 | Norske FN - beredskapstyrker |

Flyttingen fra Naqoura foregikk 1. mai, og det var mye å ta fatt på. Det første var klarering av området for evt. miner. De neste var opprydding etter israelerne, samtidig som vi bygget nærforsvarstillinger og ordnet vaktholdet. Etter dette fikk vi ved bruk av 3 istykkerskutte sommerhus, noen skur og stor egeninnsats, i stand en brukbar bo - og arbeidsplass. Vi fikk laget kjøkken og spisesal under det sentrale huset. Her ble også kantineutsalg og TV plassert, og spisesalen ble brukt til filmfremvisning og hyggekvelder.
Etter hvert fikk vi orden på en fritidsmesse for befalet, og gutta laget sin egen trivelige messe i et stort telt på taket av det ene huset. Miljøet i kompaniet var enestående godt, og jeg har ikke hatt noen avdeling der forholdet mellom de enkelte ledere og underordnede har vært så problemfritt. Det tror jeg alle følte. Alle var også enige om at vi "hadde det best av alle avdelingene" Dette takket være oppfinnsomheten og evnene til å innrette seg hos alle mann.

↕ Tibnin "Castle" ↕

Arbeidsbelastningen på kompaniet var meget stor. Som jeg nevnte innledningsvis  var kompaniet svært dårlig utstyrt med verktøy og utstyr. UNIFIL hadde store forventninger til hva vi kunne yte, og var ikke klar over de sterke bergrensningene i kompaniets kapasitet. Vi hadde f.eks. ingen kapasitet på kjøleskap/kjøleutrustning og meget begrenset på bensindrevne aggregater. Dette var meget aktuelle problemer som vi straks sto midt oppe i. Etter en avklaring med den franske forsyningsbataljonen, som hadde forsynings og verkstedledd, fikk vi det tekniske  ansvaret for bataljonene fra Norge, Nepal, Iran, Nigeria, Irland og Fiji Islands. I tillegg hadde vi det norske sanitetskompaniet og et kanadisk sambandskompani. Dette siste kompaniet reiste etter en tid.
Ved iherdig arbeidsinnsats greide vi å holde hodet sånn noenlunde over vannet. Det var større problemer med å skaffe reservedeler enn arbeidskraft. Hadde vi deler, arbeidet gutta gjerne et ekstra skift eller i helgene for få ting ferdige. Reservedelsforsyningen ble etter hvert selve hovedproblemet, selv om vår kontingent var heldig stillet med det norske materiellet så lenge vi fikk etterforsyning fra Norge. Vi bygget ellers opp et system med innkjøp av deler hos bilforhandlere i Haifa og Tel Aviv.
Etter min mening kom Verkstedkompani I (NOR MAINT COY) godt fra sin innsats. Det har vi general Erskine`s ord for, i den talen han holdt ved medaljeutdelingen den 8. september 1978.

Halvard Didriksen
Kompanisjef, oberstløytnant

Verkstedkompaniet| side 3 | side 1 | Norske FN - beredskapstyrker |