Verkstedkompaniet i Libanon, side 3 (Johan Vedal, Major)
| side 2 | side 1 | Norske FN - beredskapstyrker |

Verkstedkompaniets utvikling i løpet av funksjonstiden i Libanon har vært interessant. Fra den spede begynnelsen med en oppsetning på 63 fram til dagens 150 mann, som har vært nødvendig dersom kompaniet skulle ha den minste sjanse til å gi tilfredsstillende reparasjonstøtte.
Kompaniets oppgaver er mange og kompliserte sett i relasjon til hva en har i Norge, men personellet har hatt evnen til å omstille seg og akseptere den uvante situasjonen på en helt enestående måte.
Hvis en skal nevne noen oppgaver kompaniet har, vil det være riktig å starte med kjøretøy reparasjoner som den absolutt største og vanskeligste oppgaven. Dette ikke bare fordi det materiellet en fikk inn vanligvis var meget nedslitt og dårlig vedlikeholdt, men også fordi reparasjonene ofte måtte improviseres med enkelt verktøy og mangel på nye deler. Delesituasjonen var spesielt vanskelig, og det hjalp ofte lite at personellet arbeidet på så vel kveldstid som lørdager og søndager. Årsaken til dette var flere forhold, men den viktigste grunnen var at kompaniet hadde vedlikeholdsansvar for de 45 forskjelllige typer kjøretøyer. På delelageret vårt hadde vi mellom 17 000 og 20 000 forskjellige deler.
Et annet og viktig arbeidsfelt var aggregater. Avdelingene hadde stort sett bare elektrisitet fra aggregater drevet på bensin eller diesel. Mellom 300 og 400 aggregater av forskjellig type og størrelse var i daglig drift, og Verkstedkompaniet var ansvarlig for at disse virkelig var i drift. Dette var et stort og viktig arbeidsfelt. Ofte måtte aggregatene repareres og vedlikeholdes ute på postene, hvilket stilte  faglig krav til det personellet som ble satt på oppgavene. Først i slutten av kontingent IX følte mann at man hadde full kontroll over dette arbeidet og kunne yte de forskjellige avdelingene virkelig maksimal støtte, nesten med levering på dagen. Øvrige arbeidsfelt som reparasjon av sambandsutstyr og instrumenter gikk godt, og vanskeighetene på disse feltene var i realiteten små.

Verkstedkompaniets kranvogner var daglig ute på oppdrag.

Bergingsseksjonen hadde imidlertid mye å gjøre. Så vel militære som sivile oppdrag kunne det bli ganske mange av fra tid til annen.
For å holde alle disse hjulene i gang var det nødvendig med et godt kjøkken, og det hadde kompaniet. Kokkene var helt enestående oppfinnsomme og fant stadig på nye retter. Dette resulterte i at kompaniet hadde usedvanlig mange lunsjgjester, både norske og fra andre avdelinger, f.eks. nederlendere, svensker, irer og også enkelte fra de svarte bataljoner.
I slutten av kontingent IX flyttet lagertroppen inn i nytt lagerbygg og spesialverkstedet inn i nytt verkstedbygg. Dette var et stort fremskritt  på reparasjonssiden, fordi spesialverkstedet til da hadde ført en heller kummerlig tilværelse, for det meste under åpen himmel, eller i heldigste fall i telt.
En annen viktig side av virksomheten i Verkstedkompaniet var undervisningen. En ble tidlig klar over at materiellkjennskapet hos de forskjellige avdelingene var høyst varierende. Dette resulterte i at Verkstedkompaniet i samarbeid HQ UNIFIL sendte ut instruktører til de forskjellige bataljonene like etter rotasjon, for å kunne undervise på vedlikehold av så vel kjøretøyer som aggregater og sambandsmateriell. Erfaringen fra denne undervisningen var meget god, og avdelingene ba ofte om tilleggsundervisning.

NORBATT kunne enkelte ganger klare seg uten bergingsvogn, og
da var PPK ` en god å ha.

En må nevne den gode og positive kontakten kompaniet hadde med den sivile befolkningen. Foruten at avdelingen hadde 16 sivile - fordelt på verksted, lager, kjøkken og leirarbeid - støttet kompaniet det sivile samfunnet på flere områder. Under bygging av vanntanker og andre prosjekter var befalet ofte kontaktmenn eller tilsynsmenn under byggingen. Et annet område var engasjement i etableringen av en mekaniker - og en radio/TV  -linje på yrkesskolen i Tibnin. Her hadde kompaniets ledelse gjennom Redd Barna i Norge og den tyske ambassaden i Beirut, skaffet  til veie det meste av utstyret, for å kunne starte opp med en klasse på fem elever på hver linje.
For øvrig må det nevnes at den sivile befolkningen i UNIFIL - området synes å være meget godt fornøyd med styrkens tilstedeværelse. De sivile følte  den nødvendige sikkerhet for at samfunnet skulle overleve og fungere. Dette kunne en spesielt registrere ved de mange nye etablissementer som vokste opp i området.
Til slutt må det nevnes at for avdelingen og personellet var erfaringene, opplevelsene og tjenesten generelt meget gode. De verkstedavdelinger i Norge som tilføres dette personell vil uten tvil få et meget godt tilskudd av erfarne soldater og reparasjonspersonell.

Johan Vedal
Major

Blant oldtidsruiner

Verkstedkompaniet  side 2 | side 1 |  Norske FN - beredskapstyrker