unifil783

Side 4

Tjenesten i UNIFIL`s hovedkvarter var internasjonal i enhver henseende. For det første deltok 10 nasjoner i UNIFIL - styrken (senere utvidet), og for det andre var en rekke andre nasjonaliteter representert i UNIFIL`s sivile stab, som f.eks. Hellas, Filippinene, Etiopia og Chile og selvsagt libanesere fra det lokale miljø. Språket var engelsk, men kjennskap til fransk var i all fall i visse stillinger en avgjort fordel. Dette ble særlig åpenbart ettersom en betydelig del av UNIFIL`s forsyningstjeneste ble drevet av fransk personell. Den senegalesiske bataljonen og stabspersonell fra Senegal snakket også helst fransk som sitt første språk.
Et annet forhold som var av en viss betydning og som det var viktig å være seg bevisst, var forholdet til og mellom nasjoner med forskjellig hudfarge. Enkelttilfeller av uforstand forekom her som ellers, det var derfor viktig å reparere en begynnende skade før et klart motsetningsforhold oppsto.
En fellesnevner for alle nasjonaliteter er en sterk identifisering med oppgaven og FN - et forhold som bygges opp videre når de enkelte bidrags ytende land støtter opp om sine kontingenter og sitt personell.
Det var stadig eksempler på dette i og for seg vanskelige oppbyggingsarbeidet. Det er vanskelig fordi de enkelte nasjoner ikke kan eller bør blande seg inn i FN - styrkens daglige arbeid. Men ved en rekke tilfeller i UNIFIL`s historie har enkeltland eller grupper av land bidratt særlig positivt ved f.eks. politiske initiativ overfor partene når krisesituasjoner måtte løses.

UNIFIL bygget raskt opp det nødvendige samband.

Arbeidet i UNIFIL`s hovedkvarter hadde selvsagt som sitt hovedfelt å sørge for FN - styrkenes daglige og langsiktige drift på alle felter. En så vidt stor styrke og så forskjellig sammensatt, representerer spesielle utfordringer, men et av de viktigste arbeidsområder, som også mer spesielt, er FN - styrkens innsats for å holde partene i tale. Dette ble oppnådd gjennom et vel utbygget liaisonnett og direkte kontakt til alle parter, enten dette var representanter for den libanesiske regjering og forsvarsledelse eller tilsvarende israelske myndigheter og PLOs ledelse. Det tjener til alle parters heder at selv om det tidvis var problemer, også av langvarig karakter, så fant man til slutt en slags vei fremover. Det står imidlertid ikke til å nekte at mange avsluttet sin FN - tjeneste noe mistrøstig, etter å ha sett hvor vanskelig det er å se god vilje til å skape og befeste en fred i dette hjemsøkte området.
Det er allikevel ikke riktig å trekke den konklusjon at norsk personell regelmessig reiste hjem fra sin FN - tjeneste fratatt troen på at FN kan gjøre en god innsats. Troen på FN - styrker er neppe borte, den er kanskje berøvet en eventuell for sterk forhåpning om hva FN kunne utrette på kort sikt. Kanskje har de fleste erkjent at det gamle ord om at "dråpen huler ikke steinen med vold, men ved å falle ofte" også har i seg en optimisme som det bør satses på og vernes om. Hva alle nordmenn har med seg hjem etter en eller flere perioder i Libanon er inntrykket av en vennlig og åpent folk, som til tross for trange kår og etter utrolige påkjenninger fortsatt har bevart sin naturlige optimisme, vennlighet og evne til å bygge opp igjen hva som til stadighet er blitt revet ned.

Force Commander general Emanuell Erskine inspiserer nykommerne
til Sør - Libanon, fulgt av major Nils Fosland og brigader Martin Vadset.

Etter den israelske invasjonen i Libanon i juni 1982 er det nødvendig med en kommentar, selv om observasjonen denne gang gjøres i Oslo og ikke i Naqoura. Den ene side av den situasjonen som oppsto som følge av invasjonen er spørsmålet om FN - styrken burde vært trukket ut. Jeg er av den oppfatningen at FN ville stått seg på å trekke seg ut av Libanon umiddelbart etter invasjonen, for så å rense luften og markere at FN ikke kan tråkkes på. Jeg innser at her er argumenter for ikke å trekke seg ut. Nå et halvt år etterpå, er det selvsagt ingen hensikt i å trekke seg ut, med invasjon som begrunnelse.
Den andre og langt viktigere side ved invasjonen knytter seg til hva FN - styrken gjorde eller ikke gjorde for å hindre at krigen kom eller stanse den, evt. markere seg sterkere med våpen. Jeg kan forstå frustrasjonen til mange ved å måtte godta eller "bare se på" at invasjonen kom. Det er imidlertid av betydning å minnes både det oppdrag som FN - styrken var gitt ved FN - resolusjonen 425/426 og senere, samt de begrensninger og forutsetninger en FN - styrke opererer under. Forutsetningene er bl.a. at partene i konflikten er innstilt på å samarbeide med FN - styrken for å finne en vei ut av det problem som foreligger. Det forutsettes således at partene er interessert i å bidra til å finne en løsning. Dette innebærer igjen at partene for sin del må tåle visse tilbakeslag og vise en viss romslighet før partene igjen griper til våpen.
Bl.a. i tråd med disse forutsetninger, og kanskje forventninger, ble UNIFIL organisert, væpnet og utstyrt med lette våpen - ikke for å gå til krig, men for å bidra til å hindre krig. Det er mulig at dette tilbud til partene ikke var godt nok, at partene med ukike utgangspunkt trodde FN skulle tukte den annen part. I så fall er dette heller ikke godt nok og om ikke mulig mer klanderverdig enn at FN forsøker å skape en situasjon for å løse konflikten. Når FN og spesielt de troppe bidrags ytende land gikk inn for å hjelpe til i Syd - Libanon på disse premisser og med disse begrensninger, bør en være varsom med å antyde at FN - styrken ikke har gjort jobben sin skikkelig. FN - styrken i Libanon har i 4 1/2 år inntil invasjonen i juni 1982 gjort en meget god innsats, og denne innsatsen vil sikkert videreføres godt under nye forutsetninger og et evt. nytt mandat. En må ikke la skuffelsen over at krigen kom, føre til at "baker rettes for smed".
Sett både fra Naqoura og fra Oslo - vil jeg hilse med respekt den innsats UNIFIL har ytet i Libanon. Og siden denne boken skrives for et norsk publikum - hilser jeg med særlig respekt det norske personell som har deltatt og deltar i de norske FN - styrker i Libanon,

Martin Vadset, Oslo, julen 1982

Tilbake til...... | Hovedside | side 2 | side 3