Side 3

Hygienelaget
En del av hygienepersonellet som var ment for sanitetskompaniet, var som tidligere nevnt, allerede disponert av den norske infanteribataljonen. En hadde derfor i starfasen bare et fåtall personer tilbake i sanitetskompaniet som kunne forestå oppstarting av denne meget viktige tjenesten. Oppgaven som laget hadde ansvaret for, gikk i hovedtrekk ut på å assistere den enkelte avdeling med intern hygienearbeid, praktisk rådgiving og veiledning. Deretter å kontrollere at bestemmelsene vedrørende hygienetjenesten ble fulgt opp. Spesielt var dette viktig på de områder som angikk vann, næringsmidler, bekjempelse av skadedyr og insekter, desinfeksjon av forurensete vannkilder og destruksjon av avfall. Denne tjenesten ble etter noen tid styrket både med personell og materiell.
Hygienearbeidet ved en slik FN - avdeling, hvor det deltar 10 - 15 nasjoner, ble på mange måter uhyre lærerik. Et hygieneproblem som for en avdeling kan fortone seg som meget alvorlig, kan for en annen være relativt ufarlig. Nordmenn som er vant til topp hygieniske forhold hjemmefra, var nok utsatt i enkelte sammenheng

Førstehjelp på åpen gate.

Kompanistaben
Fra tidligere vet en at en sanitetsavdeling ut fra dens mangeartede gjøremål trenger en sterk administrasjon, slik at primærfunksjonene kan gjennomføres effektivt og forsvarlig. Dette behov forsterkes ved tjeneste i utlandet. slik var det også i Libanon. Kompaniets  administrasjon ble som ventet, satt på en meget hard prøve inntil UNIFIL`s forsyningstjeneste var bygget ut. Det administrative personell viste en fantasi  og et pågangsmot som var beundringsverdig . Avdelingens kantine ble opprettet meget raskt, og betjente foruten avdelingens eget personell og pasienter, også andre avdelinger i Naqoura - området. Kjøkkenpersonalet ved sanitetskompaniet, som fra før hadde omfattende oppgaver med å skaffe, lagre og tilberede mat til avdelingens personell og pasienter, fikk også forsyningsansvar for den norske helikoptervingen. Kjøkkenavdelingen måtte forsterkes med libanesisk sivilt personell.
Vakt og sambandsavdelingen hadde døgnbasis ansvar for leirens sikkerhet. Denne funksjonen ble etter noen tid styrket med en hundepatrulje. Våre erfaringer vedrørende samband med norske feltavdelinger  er av nyere dato. I Libanon fikk vi til fulle bekreftet at sambandet fra en sanitetsavdeling til de enkelte avdelinger som skal betjenes, er avgjørende viktig. I et operasjonsområde er det nødvendig at en sanitetsavdeling er orientert om situasjonen, for dermed å kunne assistere andre avdelinger og selv være klar til å iverksette behandling umiddelbart når pasienter ankommer med helikopter eller bil.
Kontakten hjem til Norge ble dekket gjennom den norske infanteribataljonen. Når 150 mennesker og en stor gruppe pasienter fra flere nasjoner skal leve sammen under spesielle feltmessige forhold i et fremmed land, blir alt som en tidligere anså som selvfølgeligheter, plutselig til store problemer. Vann ble første skanse som måtte passeres. De lokale vannkilder var delvis ødelagt og delvis forurenset.
Det eneste alternativ som forelå i starten, var å kjøpe vann på flasker fra Israel. Hver enkelt person trengte under slike forhold 8 til 10 liter bare i drikke. I tillegg kom behov for vann til matlaging, sykehusfunksjonene og renhold.

Utdeling av plast - "vinduer".

Vi måtte opprette egen forsyningstjeneste for vann og proviant. Etter noen tid tok den franske forsyningsbataljonen ansvaret for denne tjenesten. Heldigvis hadde vi badevannet i Middelhavet like utenfor teltveggen!
Støvplagen var et stort problem, spesielt på sykehuset. Det at den norske helikoptervingen var vår nærmeste nabo, og hvor maskinene tok av og landet døgnet rundt, gjorde forholdene vanskelige.
Tunge stridskjøretøyer passerte i kolonner frem og tilbake 20 meter fra sykehusteltene. Støvplagen ble stekt redusert etter at helikopter - landingsplassen ble asfaltert. Våre norske telt ble til de rene stekeovner i den brennende  solen. Selv om de mest  oppfinnsomme bandt opp teltveggene eller skar opp teltsømmene for å få en antydning av lufting, var det nærmest umulig å oppholde seg innendørs når solen var oppe. For å avhjelpe dette problemet og for å møte den kommende regntid, fuktighet og temperaturer ned til 0 grader, var det derfor nødvendig å starte planleggingen med utskifting av alt teltmateriell til små hus. Grunnarbeider ble iverksatt, så som sanitæranlegg og vannledninger. Etter omtrent 1 år var teltene blitt så råtne av sol og fuktighet, at de måtte kasseres i samme øyeblikk som de nye småhusene ankom til leiren. 50 telt var nå blitt til en hytteby!

Oppsøkende helsetjeneste. ---------------------------------------------------Teltene måtte sikres ekstra når harde vindkast satte inn i regntiden

Vi klarte etter hvert å mestre de nye vanskelige levevilkårene, men mange måtte gjennom kortere eller lengre sykdomsperioder. Ja, de enkelte ble så hardt plaget at de måtte sendes hjem. En del av oss hadde ikke glemt de vanskelige forholdene med hensyn til beskyttelse som oppstod da vår sanitetsavdeling i Egypt ble angrepet noen år tidligere. Denne gang måtte vi forbered oss bedre. Nærforsvar, varslingssystemer og sikringsordninger ble det derfor tidlig etablert. Til stadig ble personellet øvet. Stillingene var grunne og dekningsrommene til pasientene var ikke gode nok i den første tiden. Det var derfor med stadig forbedringer.
For å lage dekningsrom til pasientene ble det anskaffet skjeletter av jernrør. Disse ble delvis gravet ned og bekledd med bølgeblikkplater. Så ble flere tusen sandsekker til slutt stablet pent på toppen. Personellets sikkerhet var dermed betraktelig øket.

Svenskene overtar Sanitetskompaniet i august 1980

Dessverre hadde vi spådd rett: ildoverfallene på avdelingen i Naqoura - området unngikk vi ikke. Dekningsområdene ble vår redning. Behovet for avkobling under frivaktene gjorde at det ble nødvendig å planlegge permisjonsturer. Feltpresten som hadde reist teltkirke i leieren, med norsk bjerkekors plassert på toppen engasjerte seg sterkt for å fylle dette behovet. Minnerike reiser til kjente steder både i Israel, Syria og Egypt, ble en god avkobling og stimulerte til ny innsats.
Det ble dessverre tidlig klart at det å være med å utføre sanitetstjeneste for en stor FN - avdeling og samtidig forsøke på å avhjelpe sykdom, nød og elendighet blant sivilbefolkningen i Libanon, ikke virket særlig tiltrekkende. Tjenesteforhold, lønn og velferdstilbud som ble etabler har vel aldri vært bedre under noen tidligere FN - oppdrag for den enkelte.
Det forbauser vel derfor ikke at de ca. 600 som gjennomførte sin tjeneste ved avdelingen i løpet av omtrent 2 år, hadde noen blandede følelser da vi avleverte ansvaret for vår tjeneste og den velorganiserte sanitetsleiren til det svenske sanitet.

Tilbake til side 1  | Tilbake til side 2 | Norske FN - beredskapstyrker