Side 2

Etablering av sanitetsleiren
UNIFIL`s stab var på dette tidspunktet i oppbyggingsfasen. På grunn av krigshandlingene hadde alle sivile libanesere flyktet nordover. En rekke FN - avdelinger var, som sanitetskompaniet, nettopp ankommet til området. Og nye FN - avdelinger ankom stadig etter som dagene gikk. Det var derfor viktig at hver enkelt avdeling selv tok initiativet til løsning av etableringsproblemene. Overgangen fra norsk påskesnø til midt-østens varme satte store krav til den enkelte. Under disse uvante forhold måtte det utføres mye hardt fysisk arbeid. Det var en glede å kunne konstantere at innsatsviljen var på topp døgnet rundt. Den første etableringen av leir og nærforsvar ble ferdig i løpet av få dager, slik at vi kunne begynne å utføre en jobb. Avdelingen klarte til og med å få støpt gulv til sykehus og messer i denne vanskelige innledningsfasen.
Nærforsvar ble etablert i samarbeid den norske helikoptervingen og et kanadisk samarbeidskompani. Det var imidlertid store problemer med å få tifresstillende stillinger og dekningsrom, da vi ikke hadde med oss nok egnet materiell til å grave med. Flere tusen tomme sandsekker som vi hadde tatt med, ble til stor hjelp både for oss selv og våre naboavdelinger. Sentralt i operasjonsområdet ved Tibnin lå et libanesisk sykehus som var forlatt, med unntak av en lege. Da det ble klart at israelerne skulle trekke seg tilbake, ble det aktuelt å flytte deler av sanitetskompaniet dit. Etter diverse konferanser med israelerne ble UNIFIL stående ved at sanitetskompaniet midlertidig skulle opprette en førstehjelps - stasjon i dette området.  Veiene var delvis ødelagt. I enkelte områder var det lagt ut miner. Det var forbundet med visse problemer å bruke veinettet og evakuere pasienter fra de ulike avdelinger i større utstrekning. Det var derfor i startfasen naturlig å gjøre utstrakt bruk av helikopter i forbindelse med pasienttransport.

Telt og "pre - fab" i skjønn forening.

Det ble etablert et Medical Evacuation System (MEDEVAC), hvor den norske helikoptervingen og et utrykningslag fra sanitetskompaniet utførte transportene.
Det viste seg snart at enkelte av pasientene var så hardt såret at det var behov for behandling ved et stasjonært sykehus og ikke et lett feltsykehus. Sykehushjelp i Libanon var ikke mulig å få, så det ble naturlig å søke assistanse i Israel. Vi fikk den hjelpen vi trengte. Ved kritiske skader ble helikopteret dirigert pr. radio til Israel. Vårt samband måtte umiddelbart få klarert flygningene over Israels grenser. Det er viktig å nevne at denne effektive evakueringsmetoden av hardt skadete soldatene.
For å sitere en av våre egne infanterister: "Vi hadde aldri våget å gjennomføre risikofylte oppdrag på samme måte, hvis vi ikke visste at sanitetskompaniet bare var 10 minutter unna!" De verdifulle erfaringer en høster ved bruk av helikopter til transport av pasienter vil uten tvil komme til god nytte her hjemme i fremtiden!

Hurtig evakuering av skadede er av største betydning, og betyr mye for moralen.

Sanitetsmateriellforsyningene til UNIFIL - styrkene var planlagt gjennomført ved at Forsvarets Sanitet som fagmyndighet i Norge skulle forestå innkjøp og anskaffelse av materiellet. Dette ble ukentlig sendt med norsk militærfly til Beirut, hvor sanitetskompaniet, hentet, lagret og distribuerte utstyret videre til de ulike avdelingene.
Sanitetsmateriellet ble først lagret i norske telt, som blant annet er beregnet for vinterforhold. Temperaturen inne i teltene ble så høy at enkelte medikamenter raskt ville ødelegges. Det ble derfor iverksatt planlegging og innkjøp av prefabrikkerte småhus hvor det var mulig å holde akseptabel romtemperatur. Det første huset kom til leiren allerede etter 2 måneder. Da forsyningstjenesten av sanitetsmateriell var etablert, startet en med å reise rundt til samtlige avdelinger for å kontrollere og gi faglige råd om lagring av medikamenter og materiell.
Etter hvert som sykehuset tok form, ble det også klart at en måtte ha en temperert operasjon - stue. Det var lite hensiktsmessig å operere pasienter i telt med ekstremt høy romtemperatur. Det ble derfor straks skaffet til veie et hus av samme type som sanitetsmateriellaget hadde fått.
Etter hvert som tiden gikk, ble det behov for større lagerplass til sanitetsmateriellet, som strømmet til avdelingen fra Norge hver uke. At styrken i UNIFIL ble øket fra ca. 4000 til ca. 6000 mann, gjorde ikke lagersituasjonen lettere. Utstyret som de andre avdelingene hadde hatt med seg, ble fort brukt opp og behovet for etterforsyning a sanitetsmateriell øket betydelig.

I trygge hender. ------------------------------------------------------- Noen dager med god pleie var ikke å forakte.

Den opprinnelige planen planen for UNIFIL - styrken var at det skulle etableres en mindre sykehusenhet  (sykestue) i sanitetskompaniet, og at avdelingene i størst mulig gra skulle klare seg selv. Fra tidligere erfaringer var en klar over at det var noe helt annet som skulle til for å dekke sykehusbehovet til en så stor styrke. Den pleieavdelingen som var beregnet for pasienter som måtte holde sengen, ble snart for liten. Det ble nødvendig å utvide kapasiteten til flere mindre pleieavdelinger ved sykehuset. I startfasen  var ikke vannforsyningen organisert. enkelte avdelinger sørget for egen vannforsyning. Men ikke alle var like flinke til å utvise forsiktighet. Følgen var at det første halve året var det nødvendig med en hel sykehusavdeling bare for pasienter med gulsott (hepatitt)
Det var interessant å stifte bekjentskap med det pleiepersonellet som kom direkte fra stillinger i det sivile helsevesen i Norge. Jeg tenker da spesielt på kvinnelige sykepleiere. Det har aldri hersket tvil om deres faglige kompetanse. Men det har vel kanskje vært spørsmålstegn ved deres manglende militære skolering, og hvordan dette ville virke under feltmessige forhold. Etter en relativ kort militær skolering før avreise fungerte dette personellet på en fullt ut tilfredsstillende måte. Flere av disse kvinnene har etter endt tjeneste vist interesse for å tjenestegjøre i Forsvaret og de har latt seg registrere. Den polikliniske virksomheten hadde mindre omfang i den første tiden. Avdelingene benyttet sitt eget medisinske personell og utstyr.
Behovet for medisinsk og dentalmedisinsk hjelp øket merkbart da israelerne trakk seg tilbake til sine egne grenser sommeren 1978. De sivile libaneserne som hadde flyktet, vendte tilbake til sine hjem.

Tannlegen hadde fullt opp å gjøre.

På grunn av den vanskelige situasjonen var det det derfor naturlig og kjærkomment for dem å få poliklinisk behandling ved sanitetskompaniet, både på medisinske og dentalmedisinske felter.
Ettersom lokalbefolkningen øket i antall, og vårt tilbud ble kjent og akseptert, strømmet befolkningen til. Problemer som oppsto var språket og at kvinnelige pasienter nødig ville la seg undersøke på vanlig måte. Det ble derfor ansatt en mannlig og en kvinnelig tolk som skulle avhjelpe språkproblemet.
Det kan nevnes at den første kvinnelige pasienten var en fødende kvinne med komplikasjoner. Hun hadde fra før et stort antall barn. Det var vår fremragende første overlege og kirurg Weber Laumann, som tidligere bl. a også har gjort tjeneste ved det norske sykehuset i Korea, som løste denne oppgaven til alles tilfredshet.
De mange vannprøver som daglig ble brakt inn, medførte at laboratoriet ble styrket både materiell- og mannskapsmessig.

Fortsetter på side 3 | Tilbake til side1 | Norske FN - beredskapstyrker