|
Norbatt I, side 3
(av oberstløytnant Vigar Aabrek, sjef NORBATT I)
Hundene var av uvurderlig betydning på patrulje.
Den norske ildgivningen stagget beskytningen, og via
telefon ble kontakt oppnådd med den lokale PLO - leder, som snart etter
møtte bataljonssjefen i området, Ilden ble brakt til opphør, og problemet
løst ved at de to arresterte fikk gå tilbake til PLO - området. Det ble
klart forstått av palestinerne at uniformert og væpnet personell som
opptrådte i vårt operasjonsområde måtte bli gjenstand for anholdelse.
PLO la imidlertid Kairo - avtalen og den mer detalj givende Melkart -
avtalen til grunn for sin tilstedeværelse i Sør - Libanon. I henhold til
denne avtalen var det visse områder innen bataljonens operasjonsområde som
PLO mente de hadde adgang til.
På den andre siden fastsatte FN i prinsippet at innen UNIFILs
operasjonsområde skulle det ikke finnes væpnet personell. Her var det en
klar kollisjonskurs som begge parter var oppmerksom på. Den siste episoden
hendte 22. august. Episoden ble innledet med at to av bataljonens pansrede
personellkjøretøyer på rutinepatrulje ble beskutt av palestinerne med
panservåpenet RPG 7. De bommet imidlertid med ca. 50 cm, og egne
avdelinger i området åpnet øyeblikkelig ild for å sikre vognene. Dette
førte til en timelang ild veksling før det gjennom forhandlinger lyktes å
få skytingen stanset. Trefningens intensitet fremgår av bataljonens
ammunisjonsforbruk som var:
- 1700 skudd 12,7 mm
- 4500 skudd 7,62 mm
- 10 sprenggranater 84 mm rekylfri kanon
- samt 45 forskjellige stykker lysgranater og raketter.
Felles trekk for disse episodene er at de ble startet av grupper som i
henhold til PLO ikke var under full kontroll, episodene ble beklaget av
PLOs ledelse. Episodene må også sees i forhold til at bataljonen i løpet
av sin periode i Sør - Libanon har logget 52 direkte beskytninger mot sine
stillinger. Ansvaret er fordelt med 33 på palestinerne, 16 på falangistene
og 3 på israelerne. I tillegg har det vært en rekke spente situasjoner som
ble avklart uten våpenbruk. I løpet av perioden ble tre mann såret i
strid, og Helge Trævland fra Vestfold mistet livet ved et vådeskudd.
Norsk FN - soldat på post.
Den daglige tjeneste
Bataljonen var fordelt i ca. 20 forskjellige stillingsområder. Det var
lagsleirer i forbindelse med observasjonsposter eller veisperringer, det
var troppsleirer i forbindelse med områder som skulle holdes, det var
kompanienes og bataljonens kommandoplasser, samt område for de
forskjellige funksjonene innen stabskompaniet. Noen var forlagt i hus og
noen i telt, men felles for dem alle var at de var i fremste linje. Med
avdelingens grupperinger mellom de involverte parter, lå alle like utsatt
til.
For geværkompaniene bestod tilværelsen i å gå på vakt, å sove, eller drive
med utbygningsarbeider. Dette gjaldt alle ukenes syv dager, og noen
anledning til kveldspermisjon fantes ikke. Stabskompaniet hadde et noe mer
variert arbeidsfelt, men også her fantes det ikke forskjell på søndag og
hverdag. I tillegg til den stadig tilstedeværelse i området kom det
presset den enkelte var utsatt for. Riktig nok var der ikke episoder hele
tiden, men slik som forholdene var, kunne det ikke forutsies når noe ville
skje.
En stor del av bataljonens personell var bare utenfor området seks ganger:
- en dags badetur til Tiberias
- tur til Haifa med overnatting
- seks dagers permisjon
- to dagers permisjon til Jerusalem
- en dagstur til Damaskus med overnatting.
Avslappede, men likevel årvåkne.
Resten av tiden var kontinuerlig tjeneste. Befalet hadde
ingen særfordeler. Alle i bataljonen var der på de samme betingelser for å
gjøre samme jobben, selv om ansvar og arbeidsområder naturlig nok var
forskjellige. Det som fremstod som kanskje den viktigste disiplinen var
pionertjeneste og feltarbeider. allerede ved innmarsjen i bataljonens
operasjonsområde ble det etablert en minekommando. Denne kommandoen var
under direkte ledelse av bataljonens ingeniøroffiser. Under hele oppholdet
var arbeid i minekommandoen pionertroppens primæroppgave. Oppgavene var å
klarere, rydde og sprenge miner, etterlatenskaper av ammunisjon og
blindgjengere i de områder hvor bataljonen skulle trafikkere og hvor de
enkelte leirer skulle etableres. I tillegg klarere hus som skulle tas i
bruk. At det var nok å henge fingrene i, viser bataljonens opptegnelser
hvor det ble registrert 428 granater av forskjellige typer og 47 miner.
Det skal her bemerkes at registreringen først kom i gang etter at den
første hektiske tiden var over.
I de første 21/2 månedene gjennomførte minekommandoen også daglige
veiklareringer innen bataljonens område. Disse klareringene som gikk over
en veistrekning på ca. 25 km, startet ved soloppgang, og ingen fikk lov
til å kjøre på veien før veiklareringen var avsluttet. Fra midten av juni
ble veiklareringsansvaret overført til de forskjellige geværkompaniene.
Bataljonens veiklareringspatruljer hadde 2 funn. Den ene gangen ble det
funnet 2 stridsvognsminer i veibanen i et område som var besatt av
nepaleserne, men som også ble trafikkert av bataljonen. Den ene minen var
allerede blitt overkjørt, men utleggerne må øyensynlig ha hatt liten tid,
for tenneren var skrudd den gale veien slik at tenningen hadde skjedd opp
mot lokket av minen.
Kontroll av inn - og utpassering i ansvarsområdet.
Om det er et norsk eller et nepalsk kjøretøy som har vært
så nær ødeleggelsen vites ikke. Den andre gangen var 2 stk. 88 mm pvrk -
granater montert i siden av veien og skulle utløses med en snor som var
strukket i ca. 70 cm høyde tvers over veibanen. På grunn av at
personellradaren hadde varslet bevegelser i dette området om natten, var
klareringspatruljen spesielt påpasselig, og minefellen ble oppdaget og
demontert.
Avslutning
28. september 1978 ble kommandoen overført til NORBATT II etter en
seks måneders periode, hvor hver dag stilte krav av ulik art til
mannskaper og befal. Krav som den enkelte møtte med den innstillingen at
det skulle gjøres en skikkelig jobb, basert på upartisk og menneskelig
respekt.
NORBATT I i Libanon
|
side 2 |
side 1
|
Norske FN - beredskapstyrker
|
