|
Norbatt I, side 1
(av oberstløytnant Vigar Aabrek, sjef NORBATT I)
Oberst Aabrek inspiserer før avreise.
Grunnlaget
14. mars 1978 rykket israelske styrker over grensen til sør - Libanon
for å ødelegge palestinske geriljabaser en gang for alle.
19. mars vedtok sikkerhetsrådet å sende fredsbevarende styrker til området
for å dempe, en i verdensmålestokk eksplosiv situasjon.
22. mars stilte den norske regjering styrker til disposisjon for FN.
Påskeaften 25. mars reiste bataljonens fremparti fra Gardermoen til
Libanon
1. april ca. kl. 3 om morgenen landet første del av bataljonens
hovedstyrke i Tel Aviv.
4. april forlot siste personelltransport transittleiren ved Ben Gurion
flyplass med Ebel es Saqi i Sør - Libanon som mål.
Bataljonen var på ca. 700 mann og karakterisert ved:
- sterk bataljonsstab
- stabskompani med stor transportkapasitet, forsterket sanitetsoppsetting,
sambandskapasitet for kontakt med Norge, samt personell til
transportkontroll
- manglende støttekompani.
Innlasting - klar til avreise
Hovedsaken var at styrken skulle være fredsbevarende og
slik organisert at den i en innsettingsfase kunne være selvhjulpen.
Styrken var forutsatt å kunne overvåke og kontrollere avtaler mellom
parter for å forebygge og hindre væpnede konflikter, samt å kunne overvåke
våpenhvileavtalen etter en væpnet konflikt.
Det kan i dag uten videre slåes fast at bataljonens organisering i det
store og hele tilfredstilte de krav den ble stilt overfor i Libanon, og
den ble prøvd i alt det den forutsetningsvis skulle være i stand til å
gjøre. Visse justeringer i organisasjonene måtte gjøres under marsjen, som
for eksempel å innpasse de åtte pansrede personellkjøretøyene som ble
tildelt fra Norge etter ankomst til Libanon.
Bataljonens personelloppsetting tilsvarte en alminnelig norsk
mobiliseringsbataljon, her var soldater fra hele landet og fra alle yrker.
Bataljonen skilte seg hva angår befal ut fra en vanlig rep - bataljon ved
sitt store innslag av yrkesbefal, ca. 70%. Felles for alt personell var at
de hadde tegnet en to - års kontrakt, hvor de hadde sagt seg villig til
inntil seks måneder i FNs tjeneste, og at at innkallelsen kom like
oversakende på alle.
Major Sadd Haddad i samtale med bataljons - NK,
oberstløytnant
Tormod Sleppen.
Innsetting
Da bataljonen rykket inn i Ebel es Saqi i begynnelsen av april, stod
israelerne i de stillingene de hadde da fremrykkingen stanset. Her ble de
stående til første fase av uttrekkingen 11. april. 13. juni foregikk den
endelige uttrekkingen av Sør - Libanon. Israels stillinger ble overlatt
til major Haddad`s styrker.
NORBATTs frontbredde var ca. 25 km, så det var innledningsvis en ganske
håpløs oppgave å gjennomføre effektiv overvåking av dette området.
Etter hvert som nye avdelinger kom inntil UNIFIL, ble området avgrenset og
var til slutt på ca. 15. km.
Bataljonen kom til "bar bakke" og måtte improvisere alt. Forlegninger ble
etablert dels i utbombede bygninger og dels i skjermtelt, som ble
erstattet med større telt etter hvert som disse ankom. Arbeidet med
stillinger og dekningsrom ble prioritert.
På grunn av UNIFILs styrkeoppbygging og justering av teiger mellom de
forskjellige nasjonene, levde en stor del av bataljonen på flyttefot de to
første månedene. Enkelte tropper besatte og utbygde opp til tre
forskjellige stillinger i denne perioden. De utbygde stillingene ble
overlatt til nepaleserne, som overtok vestre del av området, og de norske
avdelingene startet fra nytt i nye områder. Dette varte frem til ca. 13.
juni, da stillinger og områder stort sett stabiliserte seg.
Hovedforutsetningen for å sette inn en FN - styrke må være at alle parter
i en konflikt er enig i styrkens tilstedeværelse. På dette grunnlag kan
avdelingen gå inn mellom de stridene parter, og etter beste evne - ved sin
tilstedeværelse og opptreden - skape tillit til begge sider og hindre
stridigheter.
Mon tro hva han har i kikkerten.
NORBATT I i Libanon fortsetter på side
|
side 2 |
side 3 |
Norske FN - beredskapstyrker
|
