|
Ellers er arbeidet på
stasjonene preget av UNIFILs aktiviteter i vedkommende områder. I Tel Aviv
og Nahariya er det ordenstjeneste og oppsamling av bortkommet personell.
Det er jo gjerne hit de fleste soldatene drar for å få litt avkobling. I
Tyre er det patruljering av operasjonsområdet og ale slags oppdukkende
saker. På grunn av de stadige bombardementene her blir personellet bare
beordret for 2 uker, men de fleste vil ha forlenget beordring. I Beirut er
ett oppdrag patruljering av sentrum, delvis vanlig ordenstjeneste og
delvis å kontrollere at UNIFILs biler ikke er parkert uten vakt.
Firehjulsdrevne, lette kjøretøyer er veldig utsatt for tyveri. Det andre
hovedoppdraget er kontroll av UNIFILs personell på flyplassen. i letingen
etter narkofika er det god hjelp å få fra Hundetroppen/NORBATT.
Bilde: Trafikkontroll og eskortetjeneste samt vakt- og
sikringsarbeid hørte til de daglige oppgavene.
I og med at
operasjonsområdet er delt tar MP/NORBATT flere oppdrag som egentlig hører
under MP COY. I spesielt vanskelige saker hender det at MP COY sender opp
etterforskere.
Sambandet er verdt et
kapittel for seg. Hver Stasjon og bil har radio. I tillegg har MP COY et
antall håndradioer til vakthavende offiser, fotpatruljer mv. Opprinnelig
hadde MP en egen kanal, men etter hvert har forsyningstjenesten fått
innpass på denne. Systemet er imidlertid så godt at det er omtrent ubrutt
radiosamband fra Tel Aviv til Beirut. Men telefonsambandet er både og. Til
HQ går det gjennom UNIFIL veksler og i Beirut virker det noen ganger.
Begge disse steder er det overbelastet.
Stasjonene i Israel
holder til i leide lokaler. MP TYR holder til i en gammel militærleir, og
MP BEIRUT holder til i UNIFIL HOUSE. som ligger i kvarteret BIR HASSAN. MP
HQ har ført en omflakkende tilværelse. Først lå det i en egen liten leir.
Så flyttet det til Stabskompaniets leir, og 1. feb. 1981 fikk det endelig
en egen leir igjen, samtidig som MP COY ble selvstendig administrerende
avdeling.
Den nye leiren, som ble
døpt CAMP MARTIN etter en av de irske sersjantene våre som døde, 4. feb.
81, ligger ved sjøen. Der er det kontorer, vaktrom, tilfluktsrom, arrest,
boligbrakker, messe, depot og parkplass. Innflyttingen i leiren ble feiret
med MP COYs første medaljeparade, den siste som general Erskine
gjennomførte i UNIFIL.
Bilde:
Også MP`s biler trenger daglig ettersyn.
Paraden gikk, naturligvis
med super drill, og ble avsluttet med servering og underholdning i
offisersmessen til UNIFIL. Det bemerkelsesverdige var alt det talent som
fantes blant de 10 nasjoner som da var representert i MP COY, særlig på
områdene sang og dans. De fleste som har gjort tjeneste UNIFIL har vel
vært med på et par medaljeparader, men dette var som å få ti på en gang.
Akkurat dette med 10
nasjonaliteter i et kompani på 76 mann er kanskje det som gjør det mest
interessant å arbeide med UNIFIL MP COY. Det skal ikke påstås at
samarbeidet innen kompaniet var knirkefritt bestandig. Forskjellene i
levesett, religion og militært system måtte nødvendigvis føre til vansker.
Men MP-oppdragelsen har såpass mye til felles i de forskjellige systemer
at den, og de felles mål, bidro sterkt til å skape én avdeling. Et godt
virkemiddel var det også i blanding av nasjonaliteter på oppdrag. Dessuten
hadde vi arbeidsspråket felles. Det var engelsk, med fransk som tillatt
«sidemål».
Et annet interessant
aspekt var samarbeidet med de lokale myndigheter. Vi opererte i nært
samarbeid med Libanons departement for den indre sikkerhet. I praksis
innebar dette at deres operasjonsstab var vår kontaktmann i Beirut. Han
sørget for liaisonoffiserer til MP-stasjonene og gendarmer til å kjøre med
på patruljer. Dette var til stor hjelp for løsning av våre oppdrag.
Samtidig bidro vi til den delen av UNIFILs mandat som gikk ut på å
gjenopprette de lovlige libanesiske myndigheters autoritet i Syd-Libanon.
Vi innledet også et direkte samarbeid med politiet i Saida og Tyr.
Syd for grensen gikk
samarbeidet vesentlig til politiet i Akko og Tel Aviv. Det fantes ingen
«Status of Forces Agreement» for UNIFIL med Israel, men politiet opptrådte
sedvanemessig som om det skulle eksistere en avtale. Samarbeidet gikk der
på tyverisaker. narkotika, bortkommet personell og trafikk. I trafikksaker
samarbeidet vi både med etterforsking og trafikksikkerhets kampanjer.
UNIFIL HQ ligger, som
bekjent, i enklaven, Dette medførte spesielle problemer og spesielle
oppdrag. UNIFIL påtok seg å hjelpe med avviklingen av examen artium for
folk som bodde i enklaven. Det ble rigget opp spesielle telt i French Log,
eksaminatorer ble fløyet inn fra Beirut og eksaminandene strømmet på.
Problemet var at hele slekta ville være med på eksamen og at nevnte slekt
var væpnet til tennene med Kalashnikov, USI eller hva det nå måtte være.
Bilde: MP`s detachment i Tyr Barracks.
Så måtte området
avsperres og MP kontrollere ved inngangen. Leting etter våpen avslørte
tusenvis av fuskelapper. Også kvinnene måtte kroppsvisiteres. Så lenge NOR
MED COY var i Naqoura var ikke det noe problem, men SWED MED COY ville
ikke avgi sykepleiersker til slike formål. Løsningen ble de kvinnelige
offiserene fra NOR MAINT COY. Men akkurat da savnet vi sterkt noen
kvinnelige MP-soldater.
Det kunne sikkert skrives
en tykk bok om episoder og hendelser i UNIFIL MP COY, men dette får være
nok,
Tjenesten i MP COY skilte
seg vesentlig fra tjenesten i de fleste avdelingene ved at MP hadde langt
større aksjonsradius og kontaktflate. Farer og spenning var det nok av. De
fleste fikk vel sin porsjon av beskytning og konfrontasjoner.
Men alt i alt er det den
beste soldatutdannelse noen kan få, og i tillegg opplever man et
enestående kameratskap på tvers av raser og religioner.
Tjeneste i UNIFIL MP COY
kan anbefales på det varmeste. |
