|
Av oberstløytnant Tore H.
Storebakken
Våren 1978 var jeg i en
OP på Golan da det kom en forespørsel om observatører som var villige til
å bemanne general Erskine`s stab i UNIFIL. Jeg meldte meg øyeblikkelig og
sa meg villig å ta stillingen som MP – sjef. Uheldigvis var observatørene
på Golan «uunnværlige», så det ble en nepalsk infanterist som ble UNIFILs
første MP-sjef. Hele første kontingent var han det eneste internasjonale
MP-organ. Imidlertid viste det seg med en gang a det var et stort behov
for militærpoliti, og hver kontingent satte opp sin egen MP avdeling opp
til tropps styrke.
I løpet av første mandat
ble det helt klart at UNIFIL måtte ha en multinasjonal MP-styrke. Fra
annet mandat ble det gjort en sped begynnelse. Hver av de 8
deltakernasjoner ble pålagt å avgi 5 mann til en felles MP-avdeling.
Første sjef var Odd Solem fra MP-skolen i Vatneleiren. Fremdeles var
stillingene som MP-sjef og avdelingssjef adskilt. Men etter hvert som
behovet for MP-tjenester meldte seg med full tyngde, ble UNIFIL MP COY
bygd opp. Mp-sjef/KP-sjef ble samme person, etter norsk mønster. Kompaniet
fikk en funksjonell inndeling og en brukbar personellramme. Etter grundige
arbeider kom personellrammen opp 4 offiserer og 72 underbefal i
gradsjiktene sersjant—major til korporal. Det norske bidraget er sjef, 6
sersjanter og 7 korporaler. General Callaghan ville øke rammen til 100
mann, men dette gikk ikke gjennom.
I flere kontingenter ble
norske fenriker beordret til UNIFIL MP COY i sersjants stilling. Dette
medførte praktiske vansker. Norsk ordning med enhetsbefal er ikke
internasjonalt anerkjent, så det er ikke mulig å sette fenriker til
vanlige rutine jobber.
Gjennom tidene har kompaniet vært sammensatt av kontingenter fra:
Canada, Fiji, Frankrike, Ghana, Iran, Irland, Nepal, Nederland, Nigeria.
Norge, Senegal og Sverige.
Av offiserene i kompaniet
er 2 fra Irland, 1 fra Nigeria og 1 fra Norge. Personellets standard er
noe varierende. Uten forkleinelse for noen tror jeg en kan si at de
franske gendarmene er de mest effektive, og at våre norske MP-sersjanter
og korporaler hevdet seg meget godt i sammenligning med profesjonister fra
andre kontingenter. Det viste seg at bakgrunnen fra vernepliktsforsvaret
bød på uante menneskelige ressurser og evne til improvisasjon.
Som tjenestegrensjef
sorterte MP—sjefen Force Provost Marshal — under personellstabsjefen.
Kompaniets oppgaver var
fastlagt i stående ordre— UNIFIL SOP — gjengitt i hovedtrekk som følger:
— kontrollere utførelsen
av Force Commander’s ordrer og direktiver
— håndheve disiplin, lov
og orden.
— etterforske spesielle
forbrytelser innen UN ansvarsområde, som mord og narkotikasaker
— etterforske forseelser
og forbrytelser når UNIFIL-personell eller avdeling og utenforstående er
involvert
— etterforske forseelser
og forbrytelser når personell fra 2 eller flere kontingenter av UNIFIL er
involvert
— etterforske hendelser
som kan medføre erstatningskrav mot eller fra UNIFIL
— vakt og sikring,
inkludert eskorte, for Force Commander og andre VIP etter ordre
— støtte UNIFIL
avdelinger med etterforskere.
 Bilde:
MP-troppens hovedkvarter i NORBATT
For å løse disse
oppdragene ble kompaniet organisert med en stabsavdeling — MP HQ — og 4-5
utestasjoner. Oppdragene ble ofte forberedt og lost i samarbeid med
avdelingenes politi.
MP HQ ble organisert med
et lite adm. ledd, operasjonsavdeling m/krimarkiv, krimavdeling,
trafikkavdeling og en Provost Section. Sistnevnte svarer nærmest til et
MP-lag og stiller personell til vakter, patruljer og andre rutinejobber.
MP HQ er nervesentret i MP COYs virksomhet. All virksomhet planlegges og
ledes herfra. Stasjons- og avdelingssjefer samles til møte en gang pr. uke
og brifes av operasjonsoffiseren. Her møter de nyankomne og får en
kortvarig opplæring.
Utestasjonene har variert
i antall og beliggenhet. Generelt har de et ansvarsområde som skal
avpatruljeres. De stasjonene som kan sies å være mest permanente er
følgende: Tel Aviv, Nahariya, Tyre og Beirut. Vi har også hatt stasjoner
Metulla og At Taibeh. Stasjonen i Metulla var blitt en grensekontroll som
bare er bemannet på dagtid av NORBATT. Stasjonen i At Taibeh måtte trekkes
inn av administrative grunner. Personellet på utestasjonene lever på
pengeforpleining.
 Den
største arbeidsbyrden, både for HQ og utestasjonene, faller på
trafikksaker, normalt over halvparten. Trafikkmiljøet, særlig Libanon, er
hardt. Vegene er dårlige, vognene store og vognførerne kanskje ikke helt
profesjonelle.
Bilde: Etter oppdrag ute måtte rapporter skrives |
