|
Sommeren 1982,
hendelser
Før sommeren 1982 bodde Movement control, team Beirut, UNIFIL House.
Huset, som var leid av UNIFIL, lå i et område av Beirut som ble kalt Bir
Hassan og ligger i den sørlige utkanten av byen. Vi var nære naboer av den
palestinske flyktningleiren Sabra, som lå ca. 5—600 meter fra vårt hus.
Før denne sommerens krigsbegivenheter hadde vi en forholdsvis god og
regulert tilværelse der. Det som var vanskelig for oss, var de mange
væpnede grupperingene som hadde sitt tilhold i Beirut. Vi måtte alltid
være svært forsiktige med hvordan vi opptrådte, hvis vi var uforsiktige
kunne vi raskt komme opp i farlige situasjoner. Det som vi selv anså som
mest utrygt i byen, var de mange halvuniformerte l4—15-åringene med våpen
i hånd, og kanskje mest av alt alle bilbombene. Man kunne aldri være trygg
for når og hvor neste bombe ville gå av. Den 4. juni 1982 ble for oss
norske i Beirut starten på en periode som vi vel ikke i vår villeste
fantasi hadde trodd vi skulle oppleve under vår tjeneste der.
Bilde: Kolonne klar for avreise.
Alle de norske ved
movcon, team Beirut, var denne dagen invitert til lunch av mr. Kayal, en
forretningsmann og Norgesvenn i Beirut. Jeg husker spesielt at samtalen
under lunchen også kom inn på det attentatet som hadde foregått mot den
israelske ambassadøren i London, og at det i den forbindelse ble nevnt at
det vel kunne ventes et flyangrep mot Beirut senere på dagen, når solen
stod i en gunstig posisjon. Den spådommen skulle vise seg å holde stikk.
Omtrent klokken 14.30 ble vi avbrutt av lyden av stupende jetfly, og
luftvernskyts som åpnet ild, og av de kraftige drønnene fra bomber og
raketter som traff sine mål. Vi fant raskt ut at flyangrepene var
konsentrert om den sørlige delen av byen der UNIFIL House lå. Vi kjørte
straks av gårde for å melde oss tilbake på UNIFIL House. Ingen av oss
kunne drømme om at det nå skulle gå omkring 4 måneder før vi i kunne hilse
på mr. Kayal. Flyangrepene denne dagen var konsentrert om Sabra-området og
et fotballstadion som ble brukt som lagerområde for militært materiell.
Allerede på veien tilbake til UNIFIL House møtte vi ambulanser på vei til
sykehusene med skadete. Vel tilbake i huset var det å finne frem
splintvest og hjelm, og i en kort periode hadde vi vår første tur i
kjelleren. De nærmeste treffene var ca, 500 meter fra oss. Flyangrepene
stoppet opp etter et par timer.
Flyangrepene ble nå nesten en daglig rutine for movcon Beirut, og det ble
mange turer opp og ned i kjelleren. Lørdag den 5. juni reiste jeg på en
ukes permisjon til Kypros. Jeg hadde på det tidspunkt ingen idé om at en
invasjon var forestående. Flyangrep hadde vi tross alt opplevd før,
tidligere på våren også.
Bilde: MOVCON`s kontrollbrakke på Beirut flyplass etter
israelsk angrep.
Søndag den 6. juni om
morgenen kom det radiomelding til UNIFIL House om den israelske invasjonen
i Libanon, og mandag 7. juni ble Beirut flyplass definitivt stengt for
trafikk. Situasjonen i området rundt UNIFIL House ble stadig vanskeligere.
Inntrykket var at enkelte væpnede grupperinger var ute etter hevn overfor
UNIFIL. De mente vel at UNIFIL burde ha stoppet israelernes fremrykking.
Den 10. juni ble UNIFIL House delvis omringet av væpnede elementer, som
under direkte trusler med RPG’er og håndvåpen tok syv av UNIFIL`s biler i
Beirut. Det ble nå tatt kontakt med en høyere PLO-offiser fra Fatha, som
hjalp til med å stille vakthold ved UNIFIL House. To av de stjålne bilene
ble også levert tilbake. Den 11. juni kom det ordre fra UNIFIL HQ i
Naqoura om at alt UNIFIL-personell måtte evakuere Vest-Beirut.
På grunn av den utrygge situasjonen ble det ordnet med PLO-eskorte til
«Greenline», grensen mellom Vest- og Øst-Beirut. Denne eskorten viste seg
også å bli nødvendig, da det ble siktet med våpen kastet stein og ropt
skjellsord mot UNIFILs kolonne på vei ut av Vest-Beirut. Antagelig var
folk svært opphisset fordi UNIFIL forlot området. De regnet vel med at d å
ha UNIFIL-soldater i området kanskje ville begrense bombingen noe.
UNIFIL-kolonnen krysset
«greenline» og kjørte til Yarze, hvor den libanesiske hærens hovedkvarter
ligger. Her ble alt UNIFIL-personell forlagt i en lettmetall - brakke.
Denne brakken skulle nå bli movcon team Beiruts hjem i omtrent fire lange
måneder.
Bilde: MOVCON`s lagerbrakker fikk samme behandling.
Tiden i Yarze ble på
mange måter hard, med kontinuerlige kamper og artilleridueller. Man mistet
ganske fort tellingen av våpenhviler, som kom og ble brutt i like raskt. I
en periode ble også vårt område liggende mellom de syriske og israelske
linjene. Så når israelerne slo syrerne tilbake her ved Damaskusveien, som
passerer forbi Yarze, fikk movcon Beirut kamphandlingene skremmende nært.
Jeg hadde selv returnert fra Kypros til Naqoura. hvor jeg straks ble satt
til å gjøre de nødvendige forberedelser og avtaler for å få i gang
flygningene over Ben Gurion flyplass i stedet for flyplassen i Beirut, som
jo var stengt. Da dette var gjort og flygningene kommet i gang, fikk
UNIFIL arrangert en kolonne til Beirut med israelsk følgebefal.
Den 6. juli gikk kolonnen, og jeg reiste tilbake til Beirut for å løse av
min løytnant og et par av korporalene, som nå fikk seg en velfortjent
permisjon etter å ha opplevd en hard tid. Det ble ikke noe mindre hardt i
Beirut i den tiden som kom heller. De lengste artilleriduellene varte i
omtrent 36 timer med kontinuerlig skyting. Det tok på å vite at en lå
klart innenfor rekkevidden av disse våpen, og samtidig ikke hadde noe
shelter i nærheten av brakka, Vi hadde mange nedslag som var farlig nær,
den nærmeste Kathuska-raketten falt 15—20 meter fra brakka vår. Men vi
hadde hellet med oss hele tiden, og hadde ingen skader.
De hygieniske forholdene denne tiden var til sine tider svært vanskelige.
Strømmen var gang på gang borte i lange perioder, men verst var det med
vannet. Vi manglet vann til stadighet, og den lengste perioden det var
borte varte i nesten fem uker. Vi klarte med en del strev å få tak i noen
små tanker som vi fikk fylt opp til bruk for enkel vask.
Bilde: Krigsskadene i Beirut var meget store.
Men vi lærte fort å leve
et meget trangt felt/campingliv med svært farlige situasjoner som en
daglig ingrediens. Dette skapte et samhold og et kameratskap som jeg tror
man skal lete lenge etter. Jeg vil si at alle hjalp til og dro i én
retning for å beholde mot og humør.
Det skjedde ting som satte dype spor hos oss alle, som da en fransk
oberstløytnant, på inspeksjonsreise fra Naqoura for å se over
ødeleggelsene på UNIFIL House, ble drept av en snikskytter. Dette skjedde
i september, da situasjonen etter vår oppfatning hadde roet seg noe ned.
Vi vil aldri glemme det, og vi vil minnes han som gav sitt liv i fredens
tjeneste.
Den 3. oktober 1982 ble
et vendepunkt for oss alle i Movcon Beirut. Det var dagen da vi vendte
tilbake til Vest-Beirut. Nå var det ikke noen «greenline» eller noe annet
kunstig skille mellom de to bydelene lenger. For Libanons skyld får en
håpe det aldri blir mer heller. Vi fikk nå etablere oss i et bra hotell,
som heter Riviera, og der fikk vi alt som vi i måneder hadde drømt om.
UNIFIL House var så ødelagt at det var usikkert om vi noen gang kunne
komme tilbake dit. Beirut flyplass ble åpnet igjen, hele movcon-team
Beirut ble samlet igjen, og arbeidet gikk raskt tilbake til det nesten
normale. For oss som hadde opplevd denne tiden, ble det noe vanskelig å
kalle ting normale, og det tror jeg det er fortsatt.
Til slutt vil jeg meget gjerne benytte anledningen til å takke mine venner
Ole Håndstad, Bjørn Arnøy, Tore Haavaldsen, Kjell Eikrehagen og Gaute
Taksdal, som alle sammen gjorde sitt for å dra lasset og beholde
pågangsmotet og humøret i en tid som var svært krevende for oss alle. |
