|
Av
kaptein og skolesjef Randulf Gimre
Påskedagene 1978 ble en meget hektisk tid for FHSK. En hadde mottatt
anmodningen om å gjøre klar 8—l0 tjenestehunder m/førere til disposisjon
for en norsk FN-styrke til Libanon. Skolen disponerte hunder, men hvor
skulle en hente hundeførerne fra? Hæren hadde ingen oppsetning å trekke
på. Med velvillighet fra Luftforsvaret fikk en «plukke» 10 hundeførere fra
fredsoppsetningene, og etter 10 dagers intens trening var ekvipasjene klar
til avreise. Mer entusiastiske soldater enn disse hundeførerne har neppe
båret en norsk uniform. Som fagmyndighet hadde vi dog en stor bekymring —
hvordan ville hundregruppen fungere sammen med avdelinger som ikke var
øvet i bruk av hund? Erfaringen har vist at det gir betydelige problemer —
vi fikk dem også i NORBATT. Den øvrige FN-styrken hadde hatt flere
samøvelser. Når skal hundetjenesten bli gitt samme mulighet som andre
avdelinger til nødvendig samtrening?
Bilde: Samtrening av hunder og hundeførere før avreise var
viktig.
Patruljehunden
De første hundene som ble sendt til Libanon var alle opplært som
patruljehunder. De er primært trenet for å forsterke en patrulje ved å gi
speideren informasjoner han selv ikke registrerer. Den beskytter føreren
når han blir angrepet og kan stanse personer som rømmer, Det vil i
 denne
sammenheng falle for langt å gi en utfyllende beskrivelse a
patruljehundens bruksområde. Dens arbeidsfelt er for omfattende til det.
Patruljehunden gir egne avdelinger sikkerhet, trygghet og en følelse av
overlegenhet. Hunden forteller dem om noen har krysset patruljeruten, om
soldater som ligger skjult i bakhold etc. Hunden er klar til aktivt arbeid
i 24 mer i døgnet. Den krever ikke noe vederlag — men ønsker seg et måltid
mat daglig og en vennlig fører som leder. AML og ATM er uinteressante
unødvendige begreper for tjenestehunden.
Minesøkerhunden
Våre styrker i Libanon fikk ved etableringen et ubehagelig problem — miner
— og da spesielt av last. Som kjent tar ikke minedetektorer denne type. Da
hadde man øyeblikkelig behov for hunder til å påvise dem. I 1976 ble alle
forsvarsgrener forespurt om behov for minesøkerhunder. Ingen hadde noe
behov. Minesøkerhunder var ikke utdannet i Norge tidligere og FHSK hadde
heller ikke dressørkapasitet disponibelt. Vi fikk utlånt en dressør fra
politiet og gitt verdifull assistanse fra Statens Hundskola i Sverige, men
størst innsats viste skolens egen grenader som hver dag gravde ned hundrer
av miner og trente alle hundene. Seks måneder senere kunne NORBATT
tildeles to minesøkerhunder m/førere. Hundenes kapasitet kan bare
beskrives som utrolig. Sprengstoff avgir lukt og da kan det ikke gjemmes
for en veltrenet hund, men vi må presisere at verken hund eller fører kan
gjøre noen feil — tabbekvoten er lik null. Etter kort tids tjeneste ble
begge hundene syke og måtte tas bort. Men fortellingene fra deres innsats
i Libanon får både «hundefolk» og andre til å føle beundring for hunden
som soldat.
Bilde: Minesøkerhundens kapasitet var utrolig.
NORBATT`s behov for
minesøkerhunder tilførte Forsvarets hundetjeneste nødvendig faglig
ekspertise. Den har vi fortsatt, men hvor lenge?
Narkotikasøkskund
Selv om misbruk av narkotiske stoffer ikke har vært noe problem ved
FN-styrken i Libanon, har FHSK tildelt NORBATT en narkotikasøkshund. Det
er små mengder narkotiske stoffer hunden har funnet. Dens preventive
virkning tillegges dog betydelig vekt. Det som har overrasket alle som
arbeider med søkshunder er at hunden fortsatt fungerer etter å ha byttet
førere hvert halvår.
Bilde: Narkohunden "Laban", populær og fryktet.
Ved en av rotasjonene
plukket «Laban» ut tre som han mente måtte ha «narko» i sin pakning To av
dem kunne vise frem resept fra lege på medisiner Den tredje hadde benyttet
«steril» gass fra medisinskapet til emballasje for en kostbar klokke. Vi
må vel bare beundre hundens evner til å registrere lukter!
Varslingshunder
For å bevokte lagre etc., har FN-styrkene også blitt tildelt flere
vakt/varslingshunder. Dette har ført til at NORBATT har til disposisjon 17
hunder samtidig.
|
