Tilbake til side 1 | Tilbake til side 2 | Norske FN - beredskapstyrker

Helikoptervingen i UNIFIL, side 3
Av oberstløytnant Hans Haug

Etter ca. 3 måneders tjeneste var vi kommet inn i en god rutine. Vi fløy forholdsvis fritt innen FN`s område, og hadde i alt 700 flytimer de første 3⅓ månedene. Det var forholdsvis få tilfeller av direkte beskytning. Vi hadde lært å holde oss unna det spesielle problemområdet der PLO ville være i fred.
Etter hver ble situasjonen gradvis forandret. Grupper av PLO- soldater på 10-30 mann klarte å ta seg inn i FN`s område og sette seg fast på diverse høydedrag. Hvis vi overfløy deres posisjoner, ble vi beskutt. Så vi lærte oss fort betydningen av å ha godt etterretningskart. Mens vi i begynnelsen hadde fløyet som hjemme, altså i ca. 150 m, valgte vi nå å gå opp i 700-1000 m høyde for å minske sannsynligheten for treff fra håndvåpen.

Pasienten bringes hurtig fra helikopter til sykehus.

Da Israel trakk seg ut av Libanon, fikk major Haddad nytt og førsteklasses utstyr. Han hadde tatt kontroll over et belte av Libanon langs den Israelske grensen, og nektet oss å fly over sitt område i lange perioder ad gangen. Dessverre lå UNIFIL`s hovedkvarter innen Haddad`s område. Han hadde stillinger for stridsvogner bare 150 m fra FN`s hovedkvarter, og hans PPK`er stod jevnlig utenfor porten til FN. All flyging måtte godkjennes av major Haddad. Hans soldater fulgte oss i siktet med 12.7 mm mitraljøser, håndvåpen og BK. En franskmann ble drept, og to andre skadet. Et helikopter ble truffet under avgang fra helibasen, og i midten av april beskjøt falangistene et helikopter som kom inn for landing. Denne gangen besvarte FN`s vaktstyrker ilden. Utover ettermiddagen startet falangistene opp en massiv beskytning av helivingens område. Heldigvis kom personellet seg i dekningsrom slik at ingen ble skadet, men samtlige helikoptre fikk større eller mindre skader. Alle kontor- og beboelsesbrakkene til helivingen ble også truffet. Situasjonen ble heldigvis noe roligere etter denne episoden. Helikoptervingen fikk reparert et helikopter på stedet, og to andre ble byttet ut med nye fra Norge.

Nødvendig vedlikehold

Det er velkjent at det er stor mangel på helikopterflygere i Norge. Dette gjenspeilte seg også på helikoptervingen. Etter å ha drevet operasjoner i over et år med tidvis bare 3 flygere, var det nå ingen flere som ville søke om FN- kontrakt. Norge trakk da helivingen tilbake med virkning fra 28. juli 1979. Italienerne har erstattet oss, og de gjør en god jobb.
På 15½ måneder fløy vingen drøye 2200 timer. Det ble i alt 125 ambulanser og totalt ca. 7500 passasjerer. I begynnelsen av februar 1979 mistet vingen et helikopter på ambulanseoppdrag. Det skulle hente en sterkt skadet FN- soldat, som var truffet i skuddveksling med PLO. Vi vet at flygeren valgte en annen rute enn det som  var vanlig, på grunn av fortsatt skyting i området. Han fløy lavt for å holde seg i skjul og dekning, men flyet traff en høyspentledning og styrtet. Dessverre mistet Norge 4 mann ved denne tragiske ulykken.

Minnesstein over de omkomne etter
helikopter ulykken.

Man kan til slutt stille seg noen spørsmål: Var det behov for helikoptre i et så lite operasjonsområde? Fikk vi gjort en skikkelig jobb? Svaret på det første spørsmålet er klart positivt. Flere av bataljonssjefene hevdet at soldatenes visshet om rask hjelp fra ambulansehelikopteret, hvis uhellet var ute, var en betydelig moral skapende faktor. Det viser jo også USAs erfaring fra Vietnam. Jeg mener derfor at med en styrke av den størrelsen UNIFIL etter hvert bygget opp, ca. 6000 mann, og med så mange skader, er helikopteret en absolutt nødvendighet, uansett områdets størrelse.
Om vi fikk gjort en skikkelig jobb burde vel andre svare på. Men etter norske forhold vil jeg si ja også på dette spørsmålet. Problemer hadde vi, men de ville enhver nasjon hatt, særlig i oppbyggingsfasen.
Vi fløy mye, men hadde få problemer av teknisk art. De vanskelighetene vi hadde med israelere, Haddad og PLO, ville enhver annen nasjon også støtt på.
Vi som var der nede hadde stort utbytte av det, og mener at tjenesten både var interessant og meget utviklende. Samtlige synes derfor det var meget trist at Norge måtte trekke helikoptervingen tilbake på grunn av flygermangel.

Tilbake til side 1 | Tilbake til side 2 | Norske FN - beredskapstyrker