|
Helikoptervingen i UNIFIL side2
Av oberstløytnant Hans Haug
Da vi kom til Naqoura, besto hele UNIFIL HK av sjefen for
styrken, general Erskine og en fem-seks FN- observatører. De var opptatt
med å lede innsettingen av nye bataljoner i FN- området, og hadde valgt
som hovedkvarter en gammel nedlagt tollstasjon som var benyttet som FN-
observatørpost gjennom mange år.
Vi var den første avdelingen som kom til Naqoura, og fikk tildelt et åpent
jorde ca. 150 meter fra Hovedkvarteret. Vi måtte der forsøke å bygge opp
en operativ enhet fra bunnen av. En lærte da straks hvilken kolossal
betydning gode forberedelser hjemme i Norge har for oppbyggingsfasen i en
slik aksjon. Før FN`s stab er etablert og penger bevilget, står man
fullstendig på egen hånd og må greie oss selv.
Når det gjelder teknisk materiell var vi forholdsvis godt forberedt.
Helikoptrene var spesielt utplukket, og alle var nettopp kommet ut fra 100
timers ettersyn. Det gjorde at vi kunne fly i flere uker før vi måtte ha
større vedlikehold. Den tiden ble brukt til utbedring av basen, samt
krysstrening av de personellkategorier som hadde mangelfull bakgrunn.
Vanskelige ambulanseoppdrag i minefelt.
Vi fulgte selvsagt samme rutiner for ettersyn som hjemme,
og hadde hele tiden en høy teknisk standard på flyene, selv om
vedlikeholdet til å begynne skjedde utendørs og med primitive
hjelpemidler.
Etter at Israelerne gradvis lempet på sine restriksjoner, fikk vi raskt
mange oppdrag. Selve flygingen der nede var forskjellig fra her hjemme.
Mangel på gode kart i begynnelsen ga oss store problemer med navigeringen.
Selv om området er lite fra en flygers synspunkt, med bare 25 minutters
flytid fra der sørvestlige til det nordvestlige hjørnet, har det svært
mange veier og landsbyer som ser like ut. Vi fant heller ikke
terrengformasjoner som kunne lette detaljnavigasjonen. Det var heller
ingen form for radionavigasjons - hjelpemidler i området eller muligheter
for kontakt med værtjenesten.
 
Da Israel rykket inn i Libanon, medio mars, rømte
sivilbefolkningen ut av området og opp mot Beirut. Etter at Israel trakk
seg tilbake 13. juni, begynte sivilbefolkningen å vende tilbake til sine
hjem, og da økte antallet av ambulanser. Bøndene tråkket på miner ute på
åkrene, og barna fant og lekte med blindgjengere.
Selv om skadet FN- personell alltid hadde prioritet, hentet vi også mange
sivile som fikk behandling på feltsykehuset når kapasiteten tillot det.
Selv om ambulanseflyging hele tiden var primæroppgaven ble majoriteten av
flytimer brukt på mer rutinepreget passasjerflyging. Vi opprettet en
daglig rute hvor vi landet ved samtlige bataljonshovedkvarterer. Dette var
flyging av passasjerer og post mellom bataljonene og HK. Det var 2 faste
ruter til Beirut, og i begynnelsen var det dessuten forholdsvis ofte
flyginger mellom Naqoura og Jerusalem. I tillegg ble det naturligvis svært
mye VIP- flyging. Det ble en utstrakt besøksaktivitet av toppembetsmenn,
så vel sivile som militære, fra hvert deltakende land og fra FN i New
York.
Ettersom UNIFIL`s hovedkvarter ble utbygget, ble det også opprettet en
luftstab med norske offiserer som tok seg av all prioritering og pålegging
av oppdrag. Dette var en stor fordel for oss, for nå ble det luftstaben og
hovedkvarterets problem å prioritere når kapasiteten ikke strakk til.
Generelt må jeg si at helivingen møtte stor forståelse innen
hovedkvarteret. Vi fikk som regel høy prioritet på våre ønskemål. Typisk i
så måte er at FN tidlig utbedret basen vår med asfaltstriper og bygger
hangar som var ferdig allerede ved utgangen av juni 1978.
Fortsetter på
side 3
| Tilbake til
side1 |
Norske FN - beredskapstyrker |
