|
Helikoptervingen i UNIFIL, side 1
Av oberstløytnant Hans Haug
Luftforsvarets bidrag til beredskapstyrken for FN
består av en Lufttransportskvadron på 80 mann. Skvadronen er delt inn i 2
vinger, en med 2 C-130 transportfly og en ving med 4 UH-1B helikoptre og
ca. 25 mann. Rekrutterringen til begge vinger var god i begynnelsen, men
interessen for helikoptervingen sank utover 1970 årene. Da ordren kom om
innsetting av helikoptervingen i Libanon ble sendt ut i påskeuken 1978,
var vingen derfor forholdsvis mangelfull oppsatt på personellsiden. Det
ble følgelig en meget hektisk påskeuke da vi vi forsøkte på få tak i folk,
og å rette på noen av manglene. Det lyktes ikke helt. Vi var bare 5
flygere, mens det skulle vært 6. Av teknisk personell manglet flere den
riktige spesialist bakgrunnen.
Helikoptervingen reiste fra Gardermoen 1. april 1978 med et Galaxy
transportfly. Vi ankom Tel Aviv i grålysningen 2. april, og tok straks
kontakt med FN`s stab i Jerusalem. stabssjefen sa med det samme at vi var
kommet for tidlig, og at forholdene i Sør- Libanon var slik at verken FN
eller Israel ville tillate oss å fly der. Det var meget uheldig. Vi var jo
mentalt innstilt på å starte operasjoner med engang, men levde i stedet et
slags luksus liv de første dagene, først i Tel Aviv, og senere i
Jerusalems beste hoteller under FN`s forpleining.
Samtlige 4 helikoptre ble fløyet fra Norge til Libanon
med amerikanske Galaxy transportfly.
Vi fikk svært liten informasjon, personellet gikk i
uvisshet og det ble en demoraliserende tid for avdelingen. Jeg var i flere
møter med den israelske Liaison - offiseren til FN og ba om å få fly
trening i Israel. Selv om tonen alltid var høflig og korrekt, var svaret
bestandig negativt. De ville ikke la oss fly verken i Israel eller Sør-
Libanon, fordi de var redde vi skulle bli skutt ned av deres egne styrker.
 
VIP - flygning var en vesentlig del av tjenesten.
Etter en ukes sterkt press fra FN fikk vi til slutt
klarering for å fly. Men først bare en bestemt rute fra Jerusalem og opp
til Naqoura. Det er en liten landsby i den sørvestlige del av Libanon, der
FN`s Libanonstyrke, UNIFIL, bygde sitt hovedkvarter. Men israelerne satte
også andre begrensninger. Vi måtte sende inn flygeplan og be om klarering
senest 6 timer før beregnet avgang. Det er 3 ganger lenger enn normalt for
internasjonale flyginger. Tildelt rute var kronglete og meget detaljert
både med hensyn til hvor vi skulle fly, og også i hvilken høyde vi skulle
fly. Ruten var tungvint, fordi den slett ikke var korteste vei, og vi
måtte fly så høyt at vi ofte fikk problemer når det var lavt skydekke.
Skytteltrafikken mellom Beirut og HQ med passasjerer og
post
foregikk daglig.
Vi fikk tildelt en egen radiofrekvens for samband med en
israelsk bakkestasjon. de holdt nøye kontroll med våre bevegelser, men var
sjelden villige til å gi navigasjonshjelp. Vi forsøkte gjentatte ganger å
få få forandret denne ruten, men det ble ikke godkjent. Annen flyging
innen Israel enn denne ruten mellom Jerusalem og Naqoura ble heller aldri
tillatt.
Etter at vi hadde fått en begrenset tillatelse til å fly, fikk vi 11.
april marsjordre om avdelingsforflytning til Libanon, altså etter 9 dager
i Israel.
Fortsetter på
side 2 |
side 3
|
Norske FN - beredskapstyrker |
